Sider

søndag 11. mai 2014

La øynene skinne


Fra og med nå, er jeg ingen andre enn meg selv. Fra og med nå vil jeg bare rope ut mitt fulle navn. Mitt fulle navn med mitt fulle meg!

Jeg vil ikke være en du vil jeg skal være, jeg vil ikke legge bånd på meg for at du skal være fri, jeg vil ikke fortelles hva som er rett eller galt, jeg vil ikke høre din stemme rope til meg at jeg ikke er rett. At det jeg gjør er feil. Min kjære fiende, min kjære elsker og min kjære venn, la meg elske deg, la meg elske alle, la meg være fri til å si, mene, ta og føle.  La mine øyne skinne og la mitt hjerte danse.

onsdag 7. mai 2014

Dråpen som renser innsiden

Tårene mine renner på innsiden,  de svir mens de renser sårene.
 Tårene renner på innsiden,  kjærtegner meg og trøster meg. 

fredag 7. mars 2014

Med glitrende øyne og sterke armer


Hun ser seg selv danse i rommet, hun kjenner blikket hans på kroppen. På ansiktet, halsen, hendene, armene, nakken, ryggen, magen, brystene, hoftene, bena, anklene og føttene. Hun kjenner blikket hans svever fra utsiden til innsiden og hun kjenner han berører med fingertuppene fra andre siden av rommet. Hun kjenner leppene hans ømt på kinnet, halsen, nakken, midjen. Hun kjenner hendene hans griper om bena hennes og hun kjenner hun ikke lenger har feste. Hun kjenner svettedråpene renner nedover tinningen og halsen, hun ser skinnet i øynene hans og hun kjenner gleden av bevegelsen. Hun kjenner lydene rundt seg forsvinner inn i hjerte, sammen med hans røst. Hun skjelver, i sjelen, i hjerte og i magen. Hun skjelver på leppene og hun lengter. Hvil min sjel, hvil!

Hun ser seg selv bevege seg, en og en kroppsdel forstår mer og mer av hverandre, hver og en kroppsdel jobber sammen med sjel og hjerte, hun ser seg selv når hun lukker øyne, i rommet, mørkt og lyst, kaldt og varmt, kjærlig. Hun ser seg selv når hun lukker øyne og der er han med henne. Med i hver bevegelse, med i hvert pust, hvert drag av luften, der er han med glitrende sjel og sterke armer. Hun ser seg selv bevege seg, en kroppsdel sammen med de andre, med sjelen og med hjerte. Der er han.

Hvil min sjel, hvil!

mandag 17. februar 2014

Hjerte han gjentar

Sola skinner, men han gråter.

Det er varm,  men har fryser

Kroppen skjelver, stemmen brister og det gjør vondt uten grunn.

Følelse av å feile, skuffe.

Gnagende på hjerte og han gjentar smerten.

Ord som er sagt og tenkt.  Han setter dem fast i halsen. Han er kvalt.

Mister pusten og synet.


Han er redd, han er alene. Han er forlatt?

lørdag 8. februar 2014

Huden er gjennomsiktig

Dype innepust og utpust. Magen trekker seg sammen og blåser seg opp, brystet krymper seg og niplene stivner. Huden er gjennomsiktig. Rop om å slippe ut. Forgiftet av sin skjønnhet, folder hun sine hender… slipp meg fri, slipp meg inn, slipp meg ut!

Hun danser ikke lenger sammen med noen, hun danser ikke lenger for noen. Nå er det bare henne, henne alene i sin dans. Dype innpust, magen trekker seg sammen. Dype utpust bagen blåser seg opp, brystet krymper og niplene stivner. Det er varmt og hun fryser!  

tirsdag 7. januar 2014

Blikket ned på seg


Nå sitter hun der, alene. Uten noen ord, uten noen ting å si. Bare stillheten og blikket ned på seg. Det ventes slik det ventes når man venter på at sykepleieren skal stikke nålen inn i armen. Hendene blir klamme, armehulene svette og blikket flakkende fra side til side. Denne gangen er det hun som sitter med nålen, det er hun  som må stikke og hun aner ikke hvordan de svette armehulene og de klamme hendene vil reagere. 
Røde øyne ser ned på henne, hun stakk!


Det er ingen vei tilbake, nå er det bare de anklagende blikkene, de vonde ordene som deles på begge sider. Alle anklagene for å skjule sine egne feil og mangler. Hun vet at hun har vært urettferdig, men hun vet også at hun er urettferdig behandlet. Hun skjønner nå at det å gjøre rett for én ikke er rett for to. Hun skjønner nå at hennes side av saken ikke er hans side av saken. Hun skjønner nå at sannhet ikke eksisterer i dette. Slik det heller aldri har gjort. Men nå skal alle få vite. Nå skal alle få vite hvor utakknemmelig hun var og er. Nå skal alle få vite at hun forlot en som hadde gitt alt av seg selv. Forlot en som elsket henne med alt han gav og alt han var, mer enn noen annen kunne elske henne. Alle skal få vite hvilken unge hun var og er.


Ordene sitter igjen..
- All den tiden jeg har brukt på deg - alle de pengene - jeg gav deg alt du trengte - du er utakknemmelig - jeg kjøpte alt til deg - jeg har hjulpet deg med alt, jeg har gjort alt for deg.

Hun kveler tårene og tårene kveler henne. Døren er åpnet og lukket på samme tid. Hun forstår, hun bestemte dette selv. Urett er det hele.


Hun krøller tærne, lukker øyne og kjenner de triller. Hun lar kroppen stå der uten kover, kald, hun lar den skjelve, hun lar den bli tung så tung at knærne ikke kan bære lenger.


Nå sitter hun der, alene. Uten noen ord, uten noen ting hun skulle ha sagt. Stille!

lørdag 21. september 2013

Der er hun med trærne bak seg

Bak trærne, over broen, forbi husene og  videre til andre siden. Med skyene over seg og himmelen under seg mister hun bakkefestet. Hun strekker tærne, men himmelen er under henne.

Forbi husene kan hun se seg selv forsvinne. Ikke lenger er det henne, ikke lenger er det hva hun tenkte. Igjen er det hun ikke tenkte. Det  hun glemte og forlot, det hun ikke ville noen skulle vite.

Hun mister bakkefeste, hun mister synet av sine ord, og der er hun med trærne bak seg, med broen foran seg, med skyene over seg og himmelen under seg. Videre til siden eksisterer ikke lenger.

mandag 9. september 2013

Levende løgn

Lever jeg en løgn? Spørsmålet gnager, det sitter fast i hjerteroten og får tårene til å presse på. Hans hemmelige liv, og hans skjulte sider, jeg unngår sannheten, jeg unngår de verste spørsmålene. Fordi jeg er redd jeg vet svaret.
Jeg lever med et smil om munnen for å skjule mine bekymringer. Lever jeg en løgn?  

Hva er egentlig forskjellen på en løgn og en hemmelighet i et forhold? Det skjuler begge deler sannheten.

De små handlingene, de små hintene om sannhet, uroen bak et spørsmål og usikkerheten i svaret. Skyldig sier øynene og stemmen, men ordene sier uskyldig. Hva er alt dette hemmelighetsfulle? Hvor vil det føre hend?

fredag 6. september 2013

uimotstelig kjærlighet

Noen gang tenkt på hva kjærligheten gir deg? Tenk litt på det, når gav det deg fred sist? 
Jeg kan i hvertfall ikke huske verken først, sist eller gangene imellom hvor dette var tilfellet. Jeg kan tenke meg at kjærlighet kanskje har gitt meg lykke, glede, et smil og en latter, men aldri fred. Kjærlighet har derimot gjort meg urolig, skremt, såret, opprørt, usikker og sint. Kjærlighet åpner opp for så mye uro og bråk!


Kjærlighet har fylt øynene mine med så mange tårer, hjerte mitt med så kraftige sår og skrammer, netter med alt for mange våkne og smertefulle minutter og timer, kroppen med så mange lengsler og mitt følelseslive med og i så mye kaos. Likevel søker jeg kjærligheten, åpner opp for den. Hvorfor? Hva er det som gjør denne kjærligheten så uimotståelig?

lørdag 6. april 2013

Klamt mellom armene og kroppen


Stille, men urolig. Pulsen er rask, kaldsvetten ligger som et klamt lag mellom armene og kroppen, noen dråper renner kjølig nedover mot midjen hennes. Magen krymper seg og får tårene til å presse seg på fra dypt inne i halsen. Tungt og vanskelig å holde tilbake. Øynene er blanke, munnen er tørrere enn en ørken, luften er utilgjengelig for henne. Tankene, bildene, ordene som er boret inn i hjerte og sinn. Usikkerheten rår over henne. Kroppen skjelver, rister….Hun ber til Gud.

torsdag 7. februar 2013

Ikke forsvinn


Det er lenge siden jeg har ropt ut i mørket  ”hjelp”. Det er lenge siden en drøm har vært så skremmende og så intenst. Det er lenge siden et mareritt virkelig har vært et mareritt og gjort meg redd. Natten i natt var en slik natt, som minner deg på gangene du våkner av dine egne rop. I natt var en slik natt hvor mine rop var tårer og gråt. Et par armer la seg om meg og hans varme stemme hvisket i ørene at alt kom til å bli bra. Marerittet var over, men om dagen hjemsøker det meg. Hva betydde denne drømmen? Hva var det for noe? Ansiktet hennes vil ikke forsvinne, handlingene og stemningen sitter igjen i kroppen min og i tankene mine.

Den mørke natten, som får meg til å ville skrike, som hjemsøker meg om dagen og skremmer meg om natten. Et skjulested for alt jeg frykter og alt jeg elsker. Et skjulested for det som skremmer meg og det som gleder meg. Dag og natt, helt det samme men så ulikt. Hva betyr denne drømmen?

Hans kjærlighet til andre? Min engstelse? Hans frustrasjon? Den gir ikke slipp og han gir ikke svar.

Fortid er fortid, nåtid er nåtid. Man skal legge det som var bak, bak seg. Men hvorfor kommer det da å skremmer meg i nattens mørke?  




tirsdag 5. februar 2013

Lydløse hulk


De renner, fukter hele ansiktet hennes og sveller opp øynene hennes. De renner nedover halsen og videre nedover den nakne skjelvende, kroppen hennes. Brystet beveger seg raskt opp og ned, hiver etter luften som ikke klarer bryte seg gjennom de lydløse hulkene. Hun kan ikke si noe, han vil ikke forstå. Hun har prøvd før, ordene hennes betyr liksom noe annet når de treffer hans ører.

Mørkt er det, mørkt og klamt, alt for klamt. Det er ikke til å holde ut, tankene som gjentar ordene hans, som sleggeslag i mellomgulvet. Tærne kryper nærmere hverandre og skuldrende spenner seg. Mørkt er det og klamt, luften prøver å bryte seg vei gjennom de lydløse hulkene.

”God natt” en lang stillhet, hun stabiliserer stemmen ”God natt kjære”. 


torsdag 6. desember 2012

Ei lita løvetann


Hun løp som ingen gang før. Hun løp fortere en noen voksne gjorde.
Beina var som trommestikker langs den smale veien og håret stod stritt til alle kanter. Pusten var rask, ikke tung bare raks.

Tærne strekker seg i gresset og mellom tærne hennes titter det frem ei lita løvetann, smilende som ei sol ut mot verden. Leggene er så tynne også så små, som strikkepinner bare mye mer levende, ikke i ro et sekund.
De store, brune og klare øynene hennes stråler av nysgjerrighet og liv, og med alle de ulike spørsmålene kommer ingen utenom den hardbanka sannhet.

Når mørket faller på, blir de brune, klare øynene fylt med redsel, et rop til mamma i et forsøk på å krype inn i en større og tryggere seng, med varmen fra to store og beskyttende kropper.

Hun stanser, ser seg selv i speilet. Ansiktet så forandra, så annerledes. Hun løper, som ingen gang før. Hun løper, pusten er tung, ikke rask men tung. Ei lita hånd griper hånden hennes, den er så myk, så lita og nett. Som fra et annet liv, en annen tid, fra en annen verden kanskje? To store, klare og brune øyene skinner mot henne, ser nysgjerrig opp i hennes ansikt som at de undrer på hva som nå kommer til å skje, på hva som nå kommer til å komme. Bak de vakre, lysende og nysgjerrige øynene ser hun et lite, solbrunt ansikt, som løper langs den smale veien, faller på gresset og ruller videre nedover bakken, til hun stopper og strekk på tærne. Stopper og kjenner på den strålende løvetann blomsten som har satt seg fast mellom tærne. Ei lita tåre, og to mørkebrune øyne, hva kommer nå?