Kvinnen som fikk hjerte til å slå på ny

Nå er det på tide med et innlegg. Dette innlegget vil jeg dedikere til en utrolig god venn, og ei jente jeg ser veldig opp til.

Faktisk så skal hele innlegget dreie seg om nettopp henne. Hun er et av de vakreste menneskene jeg vet om. Hennes skjønnhet, er slående og blendende. Hennes menneskelige vesen, er som en varm engel. Og hennes egenskaper og øye for kunst og følelser er unik. Jeg vil anbefale dere alle å ta turen innom hennes blogg. Hildesolli.blogspot.com

Foto: Hilde Solli

Ord kan ikke beskrive Hilde, men hennes kunst og hennes bilder kan. Og er det noen du kan ofre litt tid til, så er det henne og hennes kunst. 

Kvinnens som fikk hjerte til å slå på ny, er kvinnen bak smilet, som nå brer seg i mitt ansikt. 

Porselensdukken

"Sårede tårer"

"Svevende tårer"

"Sårbare hjerte"

"Sterke tårer"

Foto: Kjersti S. Øverbø

Modell: Sarah Tomine Johannessen

Tekst kommer muligens senere! 

Ønsker alle en vakker dag. 

Og takker denne unikt vakre modellen, for å stille opp med det perfekte uttrykket.

Fototentamen overstått og jeg er smilende fornøyd med resultatet! 

Skap deg selv

Hvilken farger liker du?

Velg dem, og bruk dem i ditt maleri. Bruk dem til å skape noe du er stolt av. 

Skap deg selv, til den du er og vil være. Skap livet ditt, til det du vil leve. 

Vær deg selv, og med hele deg.

Gjør som kunstneren. 

Bruk palettet ditt, og mal livet ditt slik du vil ha det. 

Du har muligheten, du må bare våge å blande fargene,

og stryke dem på det rene lerretet. 

Foto/Tekst: Kjersti S. Øverbø

Etter å ha grublet litt

"Nå vet jeg hvem du ligner på" Jeg ser opp med forskrekkede øyne og hører et navn jeg vedkjenner, men som jeg ikke klarer å koble. "Du ligner på Audrey Tautou".

Etter å ha grublet litt, forstod jeg hvem dette var. Hjerte mitt gjorde ett hopp i brystet. Det ble varmt og skjøt denne gledelige energien, ut til alt som var å finne av kroppsdeler. Kraften var så sterk. Det var som en demning, der vannet fosset ut og fylte elvene, som så alt for lenge  hadde ligget tørre. Det var som å lette fra jordens overflate og sveve over seg selv. Det var som en fugl som nettopp hadde sluppet ut av fangenskap. Smilet var 100 % ekte og det holdt seg slik lenge. Lenger enn noen gang tidligere. Jeg hadde ikke engang ord for gleden jeg følte. Tenk å få høre at man ligner på et så vakkert menneske som Audrey Tautou. Gleden gjorde hele den uutholdelige mattetimen, verdt å pine seg gjennom. Den gjorde faktisk hele dagen min til et smil og en glede. Det fikk meg til å åpne øynene for alt det vakre og flotte rundt meg. Fuglene kvitret, menneskesmilene og barnelatteren. Blomstene og trærne. Verden og livet!
Det fikk meg til å tenke på alt det flotte som var, som er og som kommer. Noen enkle ord fikk meg til å føle alt dette og se alt dette. Hvordan kan ord skape en så stor forskjell?

Takk til deg du vakre menneske som gav meg en slik glede som fremdeles vedvarer. Takk for at du gav meg akkurat disse ordene, i det presise riktig øyeblikk. Takk for at du er deg. En engel er det du er. Og du skal være så stolt av deg selv. Være glad for deg selv, og det du gjør og er.

 Foto: Hilde Solli
Tekst: Kjersti S. Øverbø

Se ikke, men lukk aldri øynene.

Hver dag, en dag, og ikke en annen.

 Hver dag ulik.

 Hvert liv, og hver ferd. Hvert hjem, hvert utland.

 Alle og ingen, med ingenting, med alt.

 Stans, se ikke men lukk aldri øynene.

 Død, levende, og her er alle, men ingen.

Foto/tekst: Kjersti S. Øverbø

Skjult ytre

"Skjult nakenhet"

Hvert Øyeblikk nå. Hvert sekund. Hun vet at han er der. bare venter på at han skal dukke opp. Hum venter i stillhetens uro. Pusten hennes ljomer i rommet og lager et skremmende ekko. Luften er som sandpapir, skrapende og smertefull. Halsen skriker etter fuktighet, munnen er helt tørr og hun lengter etter glasset med vann som står på andre siden av rommet. Hun ser seg om, redd for at han er der. Hun kjenner at hjerte hamrer i brystet. Hver lyd i rommet skremmer henne. Hver bevegelse hun selv gjør får kroppen hennes til å skjelve ukontrollert. Er han her? Hun legger seg under dynen håper at hun skal slippe å se øynene hans. Men det er umulig. De ser på henne når hun lukker øynene. De ser gjennom henne og på henne. De nyter synet av redselen og angsten som sprer seg opp til øynene. De ser på henne når hun åpner dem og når hun stirrer ut i luften. Bilde av han er så klart. Det slipper ikke tak.

Foto/tekst: Kjersti S. Øverbø

Paletten

"Ønskenes palett" 

Foto: Kjersti S. Øvervø

Gapende redsel

Magen knyter seg, svetten ligger som små perler i pannen hennes og tårene svir mot huden. Hvert innpust og utpust gjør vondt i brystet. Tid tøyer seg ut i dagen før hun skjønner at hun har våknet fra den grufulle drømmen. Hun løfter blikket opp fra de skjelvende hendene sine og ser ut i det mørker rommet. En liten glipe i gardinene slipper inn et lite touch av lys. Pulsen går sakte men sikkert ned og hun får kavet seg ut av sengen. Ned trappen kjenner hun benene er svake under henne, som at de ikke klarer å bære tyngden som har lagt seg over henne gjennom natten. Redselen er satt seg fast i henne. Det er som at hun ikke har våknet fra drømmen enda. Hun er fremdeles på vakt.

Speilbilde viser et stykke utslitt jente som har kjempet seg gjennom en brutal kamp. Det viser redsel og sårede følelser, nærmest sagt sorg. Hvordan kan en slik drøm ha tatt plass i nattens stillhet? Hun ser på tlf i håp om å se en melding. Skuffelsen er stor men ikke overraskende, men uroen brer seg i kroppen hennes allikevel. Hvor er han nå? Det kunne da ikke vært sant det hun hadde drømt?

Hun vasker ansiktet med kaldt vann og setter seg ned. Prøver å oppsummere nattens lange kamp. De grufulle bildene dukker opp fremfor henne. Hånden hans som strakk seg etter hennes, blikket hans som boret seg inn i henne og tryglet om hjelp. Hun hadde ikke klarte å nå ham før han falt. Mannen som sto igjen var en skikkelse som fikk det til å knyte seg i magen igjen. Den lange sorte frakken, de mørke øynene som var fylt med ondskap. I mørket og kulden kunne hun se røyken i avløpet på pistolen som nettopp hadde drept. Drept gutten som hun var så glad i. Hun hadde vært så nær ved å redde ham, hun hadde vært så nær. Hvordan kunne dette skje? Det siste øyeblikket før hun våknet til de skjelvende hendene, våte sengetøyet og tåredryppende øyne var gapet på pistolen rettet mot henne og de mørke øynene fylt med ondskap hadde smilt til henne. 

Foto: ffffound.com

Tekst: Kjersti S. Øverbø

 

Normaliteten

Foto: Kjersti S. Øverbø

I dag

Foto:  Kjersti S. Øverbø

Utfordringen gitt av: Arnt Christian Teigen. 

Hver duft jeg lukter

Duften av Praha, synet av Praha, smaken av Praha og følelsen av Praha. Det tar tid før det synker inn at jeg er i en virkelig by og ikke i disneyland.
Kirkespirene, katedralene, slottene, borgene og palassene. Alt så gjennomført vakkert. Hvordan kunne et sted være så fortryllende romantisk?


Skjørtet svaiet lett i den varme vinden mens jeg vandret over broen, som var fylt opp med glade mennesker og musikanter. Musikanter som lot tonene fylle menneskene og broen. Jazztonene grep tak i meg og tvang meg inn i lykkelige  bevegelser. Den tvang meg til å lukke øynene og la den føre. Musikken stanset, og jeg ble nå tvunget til å stanse med den. Det som da fylte meg var applaus. Menneskene rundt meg hadde stanset med det de opprinnelige gjorde og latt musikken og bevegelsen fange blikkene demmes. De hadde blitt til publikum. Broen hadde forandret seg, menneskene smilte på en annen måte. Musikken virket til og med annerledes, den lyttet plutselig til menneskene og menneskene lyttet til den. 


Denne vakre idyllen vandret videre med meg inn i de flotte og sjarmerende gatene. Bevegelsene og tankene var lette og frie som en fugel som har sluppet ut av fangenskap. Den kan ikke tenke på annet enn den vakre verden og friheten som er rundt. Jeg svevde gjennom gatene. Møtte på vakre, flyvende operatoner som strømte ut gjennom vinduene. Møtte smilende mennesker med tid til en kaffekopp og lunsj ute på en søt kafé. Skjørtet mitt vaiet lett i den svake brisen og solen varmet hele kroppen. Jeg satte meg ned i en søt liten rundkjøring sammen med solbrillene og den mørke sjokoladen med bringebær biter. Forbi meg suste biler, mennesker og annen spennende transport som jeg ikke var vant til å se i gatene hjemme i Norge.

Den lille sorte notatboken min ropte til meg, den var sulten på omgivelsene rundt meg. Jeg skrev ned noen søte ord som jeg assosierer med stedet. Før jeg rakk å utvikle de små søte ordene til dype setninger kom en spennende skikkelse bort til meg. Han hadde med seg to bananer og spurte om jeg ville ha en til sjokoladen. Jeg sa selvsagt ikke nei. En banan kan umulig skade. Skikkelsen som kom bort til meg virket dessuten svært så hyggelig. Jeg noterte meg at han snakket litt for godt engelsk til at han kunne være født og oppvokst i Praha, men det gjorde det bare lettere. Forklaringen på den gode engelsken kom fort, akkurat som samtalen mellom oss gjorde. Han var nemlig en poet fra California. Han hadde bodd i Praha i 13 år og på denne tiden hadde han gitt ut flere bøker. Han var også sanger og musikkskaper. Jeg tenkte at det var for godt til å være sant. Både den vakre skikkelsen og samtalen var for godt til å være sant. Spesielt med tanke på at engelsken min ikke var spesielt god. Fra lunsj i rundkjøringen gikk turen til kafeen der kan viste meg flere av bøkene sine og samtalene fortsatte. Den løp og hoppet fra poesi til kunst og musikk og fra kunst og musikk til vakre byer og livet rund og i dem. Samtalen vandret fra hjerte mitt til hans og hans til mitt. Vi delte hjerter og vi delte steder. Det var som at vi hadde kjent hverandre hele livet. Han tok hånden min og dro meg med gjennom de sjarmerende gatene og inn i en unik og vakker park fylt med vakre frukttrær. Det duftet av ulike blomster og gress. Det duftet av vakkert liv. Og det mest imponerende av alt var de vakre påfuglende som tasset rundt der med de store og mektige halene sine mens de ropte sine stolte hedersrop ut mot den blå og skyfrie himmelen. Den mystiske, spennende og svært åpne skikkelsen griper tak i en av blomstene lukter på den, før han plukker den og gir den til meg. Han smiler og ber meg ta av solbrillene. Et sukk kommer ut av ham før han leser ett vakkert kjærlighetsdikt for meg, griper tak i ansiktet mitt, "We have the same eyes" sier han før han tar meg inn i armene sine og klemmer meg. 

Det var uvirkelig romantisk. På samme tid som det ikke var det. Det var ikke noe erotisk kjærlighet. Det var kjærlighet til en kjær venn.

Jeg tenker i ettertid at dette må ha vært møte med meg selv. For noe så kjent som dette fremmed menneske har jeg aldri opplevd maken til. 

Foto: Kjersti S. Øverbø (Bilde som er tatt av meg (jenta som strekker seg opp til blomstertreet) har Marita Buer tatt)

Tekst: Kjersti S. Øverbø

Modeller på det øverste bilde: Kjell Olav Ø og Frøydis H

Bildene er tatt i Praha

Knekkebrødet

Jeg lister meg stille ned trappen, hopper over det trinnet som jeg vet knirker. Prøver å stanse døren og smyge meg gjennom som en villkatt før døren begynner å ule som en ulv i fullmånen. Huset ligger å sover. Det er stille som i en grav. Lydene jeg lager jager gjennom huset og jeg er redd de kan få alle små og store til å skrike ut i natten. Alt har gått fint til nå. Ikke knirkefritt, men så lite lyd som mulig i et alt for gammelt hus har jeg ihvertfall fått til.

Jeg kommer meg inn på kjøkkenet og tenker at når jeg har klart meg så langt uten noen våkne skrik, klarer jeg resten.
Det er ikke lenge til jeg må løpe til bussen, men jeg vet jeg rekker å stelle meg og spise en god frokost først. Jeg lager noen gode knekkebrød og skal til å spise dem. Hjelp den første biten er nok til at huset rister. Jeg svelger fort i håp om at bråket ikke skal spre seg ut i huset. Neste bit får glassene i skapet til å klirre mot hverandre. Jeg er sikker på at hele huset kommer farende i hodet på meg hvert øyeblikk. Hvorfor må knekkebrøde lage slikt leven? Det første knekkebrødet er svelget unna i litt for store biter slik at jeg har vanskeligheter med å puste. Det ligger igjen 3 knekkebrød på tallerkenen. Jeg er sikker på at hvis jeg snur meg ligger det glass, kniver og gafler utover hele kjøkkenet. Hvordan skal det bli når jeg forsøker meg på det neste knekkebrødet? Jeg tar en bit og jeg ser blomstervasen fremfor meg hopper opp og ned på bordet mens jeg tygger. Nå er jeg sikker på at jeg kommer til å vekke hele huset, ja naboene også for vasen faller når som helst i gulvet og knuser .Da vil nok ikke de to små sove stort lenger.

Etter å ha spist det tredje knekkebrødet stemte dette ganske rett. Gråten vokser og de fire små føttene kommer subbende  ned trappen. Stillheten som aldri var, blir nå et kaos av lyd. Jeg ser klokken går fra meg og bussen venter heller ikke. Jeg kan ikke roe de to små og få dem til å legge seg igjen, det rekker jeg ikke. Men jeg rekker heller ikke at de skal følge etter meg ned til bussen. Jeg gjemmer meg bak døren for at de ikke skal se meg. Men, det pokkers gamle gulvet i det alt for gamle huset avslører meg. De høye og skrikende knirkelyder får jentene til å snu seg. De roper begge to i kor " hvorfor gjemmer du deg?" Jeg rødmer og sier at jeg ikke vet. Men de spør bare igjen og roper det ut slik at glassene i skapet nok en gang slår mot hverandre. "Hva skal jeg si" tenker jeg. Jeg ser på dem og smiler før jeg sier at jeg mistet mobilen min bak døren. For en dum grunn tenkte jeg med meg selv da jeg smyger meg frem og sier jeg må rekke bussen til skolen.
 De har vist glemt at de egentlig var trette og grinete og spør derfor om jeg kan skru på barne-TV. Og det skulle jeg gjerne gjort. Problemet er bare det at jeg ikke klarer å skru på denne underholdningskassen med levende bilder på. Nok en gang var tanken om hjelp dominerende i hode mitt. Hva skulle jeg gjøre?

Jeg sa de måtte vente til noen andre kunne komme å skru den på, men det var vist helt feil svar. De satte seg begge ned å begynte å skrike igjen. Og riktig nok. Ropet om hjelp, hjalp. Mor kommer trett ned trappen og lurer på hva som skjer kl. 05.30 på morgenen. Skyldfølelsen og den dårlige samvittigheten for at mor måtte stå opp slår innover meg. Jeg kunne jo bare latt de knekkebrødene ligge eller ta dem i hånda på vei til bussen.


Tekst: Kjersti S. Øverbø
Foto: ffffoun.com

Prahas søte liv

Foto: Kjersti S. Øverbø

her kommer det flere bilder og masse tekst etter hvert. Jeg må samle både bilder og meg selv før jeg kan klare det!

Ha en magisk kveld alle mennesker!

Gleden spørløs

Jeg ble inspirert av Spirea som er kvinnen bak http://hjertespor.blogspot.com/. Hun hadde et flott innlegg om små hverdagslige gleder. Slike gleder som vi ikke legger merke til, men som kanskje hadde gjort oss sure og grinete dersom de ikke hadde eksistert. Jeg tok da en titt rundt meg for å se hva slags gleder jeg kunne finne. Jeg satt i stuen til min kjære mormor og morfar da jeg oppdaget de vakre blomstene utenfor. Solen var på vei ned bak de andre nabohusene, men de siste strålene traff korgen med de vakre blomstene. Det var da jeg forsto. Vi ser veldig sjeldent det vakre og gledelige rundt oss. Det er ikke fordi det ikke er der, det er av den enkle grunnen at vi selv ikke belyser disse gledene. Jeg hadde ikke sett de vakre blomstene ute på terrassen hadde det ikke vært for solen som lyste dem opp for meg. 

Så hva kan vi gjøre for å lyse opp gledene våre? 

Hva er egentlig gleder?

  

Dagen i dag. En dag som føles helt unødvendig og tåpelig når man våkner og skal rekke bussen til skolen. Egentlig ikke noe gledelig med den i det hele tatt. Det var til og med mørkt ute da jeg stod opp. Hvor skulle jeg finne gleden? 

Jeg gikk til speilbilde. Der var det minimalt med glede å hente. Deretter gitt turen ned på kjøkkenet, der var det bare mørkt og ingen gleder å se der heller. Alt tydet på at det skulle bli en elendig dag, eller ihvertfall ikke så gledelig. 

Minuttene gitt og bussturen lå fremfor meg. Jeg viste med meg selv at skoledagen kom til å starte enten jeg ville det eller ikke, så jeg kunne jo like gjerne gå på bussen.

Bussen var full av mennesker, men ikke et gledelig uttrykk å finne. Bare ansikter og fjes som var likedan det jeg selv møtte i speilet før bussturen.

Skolen stod å ventet på meg og jeg kunne ikke lenger utsette møte med den. Jeg måtte bare dra meg inn. Hvor var gleden som var dagen før?  

Minuttene ble til timer og ikke mer enn to smil var telt på denne tiden. To smil, av hvor mange ansikter som var møtt? Skammelig. 

En debatt i auditoriet var i gang og kjeften gikk på politikerne og autoritetene. Ingen av dem viste egentlig hva de pratet om, men ord og setninger strømmet ut av munnen demmes allikevel. 

Gleden var fremdeles sporløst forsvunnet.

Mens jeg satt der å lyttet til alt våset de viktige menneskene med mikrofon og et glass vann kom med, dukket bilde av de vakre solstrålene som traff de så skjønne blomstene. Og det gikk opp et lys for meg.

Jeg måtte jo bare sende noen stråler ned på det skjønne rundt meg. Jeg smilte til personen ved siden av meg og fikk et smil tilbake. Jeg snudde meg til personen bak meg og smilte tok plass i enda et ansikt. En melding dukket opp i lommen min. Det stod "Jeg lengter etter deg". Hjerte hoppet og smilet ble enda større. Nå hadde strålene begynt å skinne og de traff alt det skjønne om meg. Jeg begynte å tenke på alt jeg gledet meg til, alt jeg håpet på og ønsket for. Hjerte mitt begynte også å smile med disse tankene vandrende rundt i hode. 

Mine gleder og dine gleder. Våre gleder og gleder. Hva slags gleder har du i løpet av en dag? og hva slags gleder gir du andre? 

Tørr du skrive en liste på mellom 3 og 5 ting som gleder deg og skrive den i kommentarfeltet her?! 

Foto/tekst: Kjersti S. Øverbø

Evigvarende samtale

Dagen som den vesle jenta hadde gått å ventet på var endelig der. Det kilte i magen og hver gang hun tenkte på hva som skulle skje, lyste øynene av forventning.

Den vesle jenta vandret rundt i gatene. Hun viste ca hvor hun skulle, men sikker var hun ikke. Etter en stund fant hun frem. Hun fant frem til et skattekammer. Idé hun kom inn i det vakre rommet ble pusten slått ut av henne. Bøker, gamle gjenstander, malerier og tegninger svevde rundt i rommet. Pusten kom sakte men sikker tilbake, men da ble den nok en gang slått ut av henne. Øynene falt på maleriene som stod i andre enden av rommet og sammen med mektige og majestetiske toner fra Cecilia Bartolis unike røst. Det var slik hun hadde drømt om at det skulle være, bare enda bedre. Ikke nok med at det var en skjønnhet i rommet, det var som å vandre rett inn i en annen verden, en eventyrverden fylt med magi. Den vesle jenta var akkurat som Mary Poppins, som hoppet inn i et maleri og startet livet sitt i maleriet. Hun pustet inn den unike atmosfæren og kjente duften av maling som hun ikke viste navnet på, støv fra interessante historiebøker og kunstbøker samt en masse spennende fortellinger. Lukten av en kopp kaffe blandet seg også inn i alle de andre ukjente duftene. Hun lukket øynene lot den praktfulle og stolte røsten til Bartoli fylle henne. Den vesle jenta lukket opp øynene og ordene som etterfulgte var minneverdige. Ordene utviklet seg til en vakker samtale som gikk i takt til musikken, som også tok rot i alle de vakre tingen rundt i rommet. Samtalen tok også rot i hjerte på den vesle jenta. Det hun nå var med på å skape var en evigvarende samtale.

Timene gikk og samtalene ble til så mye mer enn ord. De ble til tegninger og til musikk, det ble til stillhet og det ble til malerier. Det var hele rommet, det var ham og det var den vesle jenta. Det var alt som var og som er. Det ble til kjærlighet.

Hun satt helt stille på en stol. Prøvde å sitte rett i ryggen og holde blikket festet på samme sted. Han sa ikke så mye, bare myste mot henne så ned, tegnet, myste mot henne og så ned igjen. Hånden hans beveget seg elegant over papiret. Som vindens strykende hånd over et lite barne-kinn. Han formet henne slik hun var, ikke noe mer og ikke noe mindre. Akkurat slik hun var. Lyset falt ned i ansiktet henne og lyste opp de beundrende og blanke øynene. Han formet henne som henne og det de skapte sammen.



Tekst: Kjersti S. Øverbø
Foto: ffffound.com

En lesers svar

En overraskende mail dukket opp uken som var. Den fortalte meg at en god venn ikke hadde fått skrevet sin kommentar på bloggen min og at han følte seg svært snurt. Derfor publiserer jeg kommentaren hans i et eget innlegg. Han ønsket å svare på et av spørsmålene mine "Hva er sannhet" han kom med svaret du kan lese nedenfor. Jeg må innrømme at jeg ikke vet om jeg ble særlig klok på svaret hans. Jeg tror jeg må dele opp hver setning, hvert ord og hver bokstav. Og enda vet jeg ikke om jeg kan finne noen sannhet. Men svaret hans fortjener å sees! 


Tusen takk Arnt Christian. 

Sannhet for meg er noe jeg opplevde i dag, og mest sannsynlig glemte. Det var noe som sto på en vegg i fjor. I år var veggen revet. Sannhet kommer som regel ikke til orde. Sannhet for meg til å tenke på en maskin jeg har lyst å finne. En skrivemaskin som vrenger kroppen av språket. Sannhet er et virus, en pest og en plage. Sannhet er Åpenbaringen, dommedag og ordene jeg elsker deg.... ...Sannhet er, jeg fant, jeg fant: http://www.languageisavirus.com/cutupmachine.html  Det av til jeg meg er var veggen glemte. en I pest Åpenbaringen, en meg fjor. en ordene orde. for ikke glemte. elsker å pest skrivemaskin Sannhet Åpenbaringen, mest orde. skrivemaskin dommedag Sannhet kroppen og og på Sannhet Det pest mest en i er er vegg finne. en av en noe Sannhet Det for tenke å og ikke dag, opplevde I som maskin regel på en vrenger Sannhet Sannhet år år Sannhet glemte. en var 




(P.S. Cut-up magi funker best som høytlesning)




Xact

Kvelende tall

Øynene hennes gled sakte opp da hun hørte vibrasjonen i gulvet ved siden av seg der hun lå på en tynn madrass. Det kunne ikke være noe annet enn vekkerklokken. Hun hadde håpet at natten aldri skulle ta slutt, at hun kunne slippe å åpne øynene den dagen. Bare sove til alt var over.

Stegene ned trappen var tunge, nesten smertefulle. Trappen var som et monster med spisse tenner, bitende hver gang hun satte føttene sine ned. 

Kroppen verket, men etter hva viste hun ikke. Hun kjente bare at alt gjorde vondt. Jenta i speilet så ikke særlig fornøyd ut hun heller. Mens hun satt å spise frokosten sin sa hun til seg selv "livet er ikke smertefritt, men heller ikke gledesfritt" Hun prøvde å smile til seg selv, men denne dagen var det  vist vanskeligere enn forventet. Det var som å skulle vri en metallstang opp i en bue. Dette gjorde henne bare svakere og hun satte seg bare ned og stirret ut i luften. Hun så ikke en gang den vakre naturen som ventet på henne på utsiden av døren der hun satt fordypet i sine egne grufulle tanker.  

Frokosten smakte ikke godt denne dagen, vannet kjentes som sandpapir i halsen og metallstangen som var umulig å bøye til et smil ville knapt åpne seg for å si hei til vennene som sto på holdeplassen å ventet på bussen. 

Bussturen tok alt for brått slutt. Skolen nærmet seg alt for fort og tallene som fylte tavlen i timene som fulgte hadde nesten styrke nok til å bøyde metallstangen nedover til et omvendt smil.

Minuttene frem til pausen gikk mer tilbake enn fremover. Tallene på tavlen var på nippet til å kvele henne der hun satt med tårer langt opp i halsen.

Pausen kom og hun slepte bena etter seg ut av klasserommet for å prøve å finne luft hun kunne puste i. Hun satte seg ned på en pult la hode i fanget og lot en liten tåre slippe ut. Den var så tung å bære.

Hun kjente en trøstende hånd på ryggen. Det føltes godt, men det var som at noen åpnet kranen. Som at demningen ble åpnet etter at alt vannet hadde samlet seg. Fossen strømte ut og det var umulig å stanse. 

Kunne virkelig en matte time skape en slik flom som aldri stanset? 

Hva er det egentlig som ligger bak tårene vi feller?

Foto: Kjersti S. Øverbø, med hjelp av Andreas K
Tekst: Kjersti S. Øverbø

Solskinn

En vakker dag med glede og solskinn. Vi kjenner alle på kroppen at sommeren er på vei.

Hva gleder du deg mest til i sommer? :)

Foto: Kjersti S. Øverbø
Modell: min vakre lillesøster Synnøve B

Hvem er du?

“You are what you believe yourself to be.” 

― Paulo Coelho, The Witch of Portobello

Foto/modell: Kjersti S. Øverbø med hjelp av Andreas K

Elven av tørre tårer

Han hold rundt henne, den lille kroppen hennes hvilte mot hans, hun klynget seg faktisk til ham mens tårene presset på. Tårene var tørre som sandpapir og skrapte på innsiden av henne. Det gjorde så vondt. Hun smilte opp til ham, mens hun lyttet til hjerterytmen hans. Hjerte hans banket jevnt og rolig, og det fikk kroppen hennes til å slappe litt mer av, selv om hennes eget hjerte hamret som en hakkespett som prøver å lage seg reir i en metall stang. Hun var iskald og skalv, men bare på innsiden. På utsiden smilte hun fremdeles til ham. Han strøk henne kjærlig over håret og hvisket vakre ord til henne før han tok opp en bok og begynte å lese høyt for henne. Den rolige stemmen hans fikk henne til å slappe mer av, selv om de tørre tårene fortsatte å skrape på innsiden. Hun lyttet til ham når han leste men ordene hans forsvant mer og mer inn i fossen av de tørre tårene, de var som at de ble skylt bort der hun lå å prøvde å lytte til hva han leste. Hun lukket øynene og med ett forsvant hun inn i en verden, der de tørre tårene ble til store elver som fosset imellom store sorte hus. Hun fløt på denne elven, på en bitte liten flåte. Faktisk så var det en barnestol. Barnestolen var ikke som andre barnestoler, dekket med morsomme og koselige figurer. Den var dekket med skremmende og nifse ansikter som hadde skremt en tenåring til å få mareritt resten av livet. Mens hun holdt seg på denne stolen ble vannet mellom de store tunge bygningene omdannet til skrekkelige hender. Hender som prøvde å gripe tak i henne og dra henne med ned. Ned til noe hun ikke viste hva var. Hun kjempet imot, hun holdt seg på flåten så lenge hun kunne. Men hendene var for sterke for henne. Hun hadde ikke flere krefter igjen etter å ha prøvd å holde seg på flåten. Hun åpnet ikke øynene da hun merket omgivelsene var endret. Hun kjente bare hvor fryktelig kaldt det var. Det var som at hun var nede i en mørk og fuktig kjeller, uten noe form for luftehull, vinduer eller dører. Helt innestengt. Selv når hun hadde øynene lukket kunne hun se at dette var et sted hun ikke ønsket å være, men som hun var tvunget til å være.

Hun la seg ned i fosterstilling og håpet at han snart kunne vekke henne. Hun ønsket bare å kunne slippe dette marerittet hun ønsket å våkne. Men hun hørte han leste med den rolige stemme i den andre enden av der hun var. Hun klarte ikke vekke seg selv heller. Hun turte ikke åpne øynene. Hun knyttet alle musklene i kroppen og kjente de tørre tårene skrape henne opp på innsiden igjen. En hånd strøk henne lett og varsomt over håret igjen og hun hørte en rolig bankelyd som måtte være hjerte hans. Hun viste det var ham, for nå hadde han stoppet å lese med den rolige stemmen. Hun hørte at han spurte om hun var trett og hun bare nikket og sa med en ynkelig stemme, uten å åpne øynene "ja".

Foto: ffffound.com
Tekst: Kjersti S. Øverbø

"Hva ville du bli?" "Jeg ville ikke bli, jeg var og er!"

Tårene hans triller nedover kinnet. Han tørker dem bort med den ene hånden, den andre presser han mot brystet mens han danser rundt i rommet. Han hører ikke musikken, han er musikken. Musikken lever i rommet og når den treffer noe omdannes det til det musikken er. Musikken stanser, men den fortsetter å leve i rommet, den fortsetter å sette spor og fortelle historier. Tårene sildrer nedover kinnet hans og øynene hans stråler av liv. Musikken har virkelig rørt ved ham, tatt plass i ham. Han setter på en ny vinyl plate og vi sitter alle å venter i spenning på hva som nå vil fylle rommet. Rommet blir fylt med vakre toner, lyder og historier. Han har nå reist seg opp fra den lille stolen og står nå midt i rommet, Han lar nok en gang musikken gripe tak i ham og vi kan se det 1m lange håret flagre sammen med ham mens han gjør sine elegante danebevegelser. Armene hans blir dirigert av musikken, hver bevegelse i håndleddet betyr noe og representerer noe av musikken. Han nynner med hvert instrument , strekker halsen høyt opp og lovpriser det som er, mens tårene sildrer nedover. Han løper bort til pianoet som står bak oss, han lar hendene skli over tangentene å gjengir musikken. Han lar seg fly med musikken og han er helt uanfektet av at vi sitter der og ser på ham. Han hindrer ikke musikken i å røre ved ham. Han hindrer ikke følelsene i å tre frem. Alt i ham selv flyter rundt i rommet med musikken. Alle de mange tusen bøkene, LP platene og tegnseriene stablet og satt i system i store bokhyller langs alle veggene former seg rundt ham der han danser med seg selv og musikken.
Han ER!

Foto:http://ffffound.com/image/41f33b62cc24835ac17d829adc49eb1e318f6c75
Tekst: Kjersti S. Øverbø

Glemt, men også gjemt

Hun føler seg glemt, men også gjemt. Hun føler seg ensom og såret. Hun føler seg alene med seg selv, men uten seg selv. Hun skriker om hjelp, men ingen hører henne. Tåren triller nedover kinnet hennes, videre nedover halsen før den stanser i den ene halsgropen. Hun er glemt, hun er glemt av seg selv.Ute av syne, hun har gjemt seg selv og når hun leter, finner hun ikke seg selv igjen.
 En tåre til presser seg frem i øyekroken. Den svir og hun slipper den til. Den stryker henne over kinnet som for å varme henne, holde rundt henne og minne henne på at hun eksisterer der inne et sted.
Hun kan se jenta i speilet gråter. Men hun forstår ikke hvem denne jenta er. De holder øyekontakt og prøver å se hverandre. Det oppstår en helt unik kontakt mellom disse to jentene. Jenta kjenner enda en liten tåre som stryker henne på kinnet. Jenta i speilet gråter også. Hun ser så lei seg ut. Hvorfor? Hun ser på jenta og prøver å forstå henne, men forstår ikke helt hva som er galt. Hun sitter lenge å ser på jenta. Trekkene i ansiktet hennes virker kjent. Den lange tynne halsen som strekker seg opp til et smalt hode. Øynene som er store av redsel og undring samt sorg. Ansiktet i speilet som er opplyst av det lille stearinlyset virker så kjent. Hun kjenner denne jenta, eller hun har møtt henne før. Hun blir ganske sikker på at hun  har sett denne jenta mange ganger og at hun ikke engang kan telle hvor mange ganger.
Hun har aldri sett ordentlig på denne jenta. Hun har bare gitt henne et lite blikk, snudd seg og gått igjen. Hun har gjemt henne bort og sperret henne inne. Bare av og til når tårene stryker henne på kinnet kan hun se jenta klart. Det er som at tårene renser syne og at hun ser jenta i speilet på en ny måte. Men uten å lykkes i å forstå jenta. Hun er fremdeles et mysterium.

Jenta i speilet skakker litt på hode. Hun har fremdeles triste og oppvakte øyne som stirrer tilbake på henne. Men det er noe nytt i dem. Noe klart men veldig utydelig. Hun klarer ikke tyde jentas nye uttrykk, men hun kjenner at hjerte banker litt fortere og det er noe velkjent med det hele.
Hun føler seg glemt, men også gjemt. Tårene stryker henne på kinnet og renser øynene og hun ser.

Foto/tekst: Kjersti S. Øverbø
Modell: Mina Marie Flatebø

Når to mennesker møtes

Fjellene speiler seg i vannet, de ser seg selv og de føler en unik helhet. Når fjell og vann møtes blir det stille og alle sider blir samlet til en. Øyeblikket fryser, delen av fjellet som den ellers ikke kan se kommer til syne.

Kvinnen i den mørke blå kjolen møter mannen i hvit dress. De er så ulike som fjell og vann, men de speiler seg i hverandre og føler en helhet. To mennesker møtes, og hva er det egentlig som skjer da? Hva er det vi egentlig ser i andre mennesker? Og hva er det vi ser i oss selv?

Kvinnen i den blå kjolen får øye på mannen i hvit dress, like så får herren i hvit dress øye på kvinnen i den blå kjolen. Men egentlig ser de bare en annen del av seg selv som de ellers ikke ser. 

Møtet stanser tiden, stanser tankene og fryser øyeblikket. Stillheten forteller alt.  Øyeblikket er evigvarende. 

Hva er et evigvarende øyeblikk? For meg så er det øyeblikket som er nå. Det er ingenting mer eller mindre. Det varer og det lever. Kan et enkelt møte med et menneske være evigvarende? 

Foto/Tekst: Kjersti S. Øverbø

Modell: Katrine Hiis

Tilfreds

Det å være tilfreds med seg selv er kanskje det som gjør hele livet?

Foto: Kjersti S. Øverbø

Modell: Mina Marie Flatebø

Skarpe piler

Sårende ord flyr gjennom luften, de treffer som skarpe piler og lager rifter som svir i en uendelighet. Det er som når katten klorer deg i redsel og raseri. Du prøver å holde for kroppen så det ikke skal såre deg slik. Men pilene treffer deg uansett hvordan du vrir og vender deg. Smerten blir større og du prøver å lindre den med å tenke på noe fint. Men tanken forsvinner brått idé du på ny blir truffet.
Det er som at tiden stanser da en av pilene treffer det mest sårbare punktet. Punktet der smerten er så stor at du ikke engang kjenner den. Du kryper sammen og venter på at skjelvingene skal gi seg. Venter på at du kan se klar igjen. Men når du reiser deg ser du aldri verden på samme måte. Du klarer aldri å se deg selv på samme måte heller. Speilbildet er nå fult av sår. Arr som aldri kan forsvinne, dype åpne kutt som ikke kan syes igjen, blåmerker, rift, blod og tårer.
Hvorfor en slik smerte med bare noen ord?
Hva er egentlig ord?

Sårende ord flyr gjennom luften og treffer deg som skarpe piler. Du får ikke stanset dem, men kan du unngå dem?

Hvordan bruker du dine ord? Og hvem slenger du dem til?

Vær varsom!

Foto: ffffound.com
Tekst: Kjersti S. Øverbø

Et riktig valg?

Vi gjør valg hele tiden. Noen valg er permanente, mens andre valg kan endres. Noen valg er smertefulle andre umerkelige. Noen valg er vanskelige og andre lette. Alle valg er ulike, alle valg har ulike resultater. Valget jeg tok i går er kanskje grunnen til dagens hendelser. men kanskje også grunnen til hendelsene som skjer om et år eller kanskje mer. Vi kan aldri vite resultatet av våre valg eller når de vil inntreffe. Noen ganger må vi bare ta de valgene som føles rett. Og hva føles rett for deg?
Jeg tror vi ofte glemmer å kjenne etter på hva som faktisk kjennes rett for oss selv. Noen ganger er det lettere å ta valg som andre mennesker synes er rett. Lærere, foreldre, leger og mennesker med masse "kunnskap" og autoritet. Det er mennesker vi har lært oss til at vet bedre enn oss. Men de kjenner ikke dine følelser, de kjenner ikke dine smerter og gleder. Heller ikke hva som føles rett for deg.Så hvem er det da som vet best?


Hvem er det som tar dine valg? og hva er det som får deg til å ta dine valg?


Foto/Tekst: Kjersti S. Øverbø
Modell: Hilde Solli 

Avsløringen

Kvelden nærmer seg natt og et lite tall dukker opp i vinduet på e-posten. Der er det en melding fra oppsummert. En slik melding som ikke bare gir glede men energi. En melding som skaper et smil om munnen en mørk og ensom kveld. Ordene hun deler er unike. Det er mer enn ord, det er følelser, tanker og et menneske som snakker til et annet. Jeg beundrer deg virkelig.
I denne meldingen hadde hun også gitt meg en award. Noe jeg satt stor pris på. Jeg skal avsløre 7 ting om meg selv. Samt dele denne awarden ut til 15 andre bloggere.

Når det kommer til det å avduke noe om seg selv så er dette noe jeg finner veldig skremmende. Duken som dekket meg var så lun, beskyttet meg på en så fin måte. Duken er blitt dratt av og jeg står blottet for hele verden. Eller ihvertfall for dere som leser bloggen min.

Mine syv avsløringer:

1. Noen ganger sitter jeg å ser på bilder av meg selv på facebook.
2. Jeg skriver oppmuntrende ord til meg selv over alt
3. Jeg dagdrømmer om mennesker jeg ikke burde dagdrømme om
4. Når jeg danser forsvinner alt annet enn meg selv, musikken og dansepartneren
5. Jeg leser sjeldent ut bøkene jeg starer på
6. Jeg er dårlig til å lese blogger
7. Kjærlighet er mer enn hva vi kan forstå og vi glemmer ofte å kjenne etter på hva det egentlig er.

Nå er tiden inne for å dele denne med 15 andre mennesker. Disse menneskene skal gjøre det samme som meg. Linke til denne siden, avsløre 7 ting om seg selv og dele den vider til 15 andre blogger.

Så The not so perfect mum som alltid får meg til å smile og le. Hun skriver om personlige situasjoner problemer, gleder og sorger. Om livet generelt. Hun er ærlig å legger sjeldent skjul på noe. Dette er en blogg jeg føler og er flink til å lese og faktisk lese gjennom.

Så vil jeg dele denne awarden med Alice Hamran som har laget en blogg der hun skriver enkelt om sin hverdag, om sine gleder og sorger. Hun er veldig flink til å dele hvem hun er og hva hun gjør i forhold til jobb, hjem, kjæreste, spa ol.. Livet hennes generelt. Hun er sin egen hovedperson og det synes jeg er flott. Samt at hun er et menneske jeg kjenner godt og beundrer for den hun er.

Min tredje går til Hilde Solli, hun har en fotoblogg. Hun er et vakkert menneske med et kunstnerisk liv. Hun deler mange av sine bilder her og de synes jeg skal komme til syne. Jeg er også spent på hva hennes syv avsløringer er.

Jeg skulle gjerne nevnt Hjertespor, men den bloggen er allerede nevnt og jeg skulle gjerne nevnt Ege Denne, men den blogger er også nevnt.

Så da må jeg nok dele ut en til Liv Heges skriveblogg, hun deler mye vakkert. Både vakre tekster og tanker rundt det å skrive, tanker om livet og om alt og ingenting. Det er deilig å komme inn der å lese. Selv om jeg må innrømme at jeg ikke har vært for flink til å gjøre dette. Uansett så er dette en blogg som inspirerer meg.

Så er det nok en fotoblogg. Bilder som jeg beundrer, som forteller og som kan stå for seg selv å fortelle mer enn noen ord kan. Barnebilder som stråler. Lykkeliten Studio

nr.6 dukket opp i hode da jeg leste det siste innlegget "Djevelens Elskerinne" Gutten bak denne bloggen er unik og det han skriver er så vakkert, sårbart og nakent. Han forteller sannheten om sine følelser på et høyt nivå. Det synes jeg fortjener en award. Han fortjener at mennesker ser hva han skriver. For det er så mange mennesker som kan kjenne seg igjen i tekstene hans. Bloggen heter så mye som Bevisst-tankefull.



Nå har jeg barne nevnt 6, jeg mangler 9. Det er fryktelig trist, men jeg leser ikke så mange blogger. Dette er et tegn på at jeg må sette igang å lese flere blogger. Det tar jeg ikke skade av.

Så dersom du har en blogg som du synes er skammelig at jeg ikke leser. Så gi beskjed. Dersom du bare ønsker at noen av dine bilder, ord, filmer eller lignende skal bli sett så gi meg beskjed jeg ser gjerne.

Så link til denne siden dere som er nevnt så vil det komme flere blogger her etter hvert. Men de må virkelig utmerke seg for at jeg skal klare å lese den og faktisk følge med på den. Som dere nå vet så er jeg dårlig på både det og fullføre bøker.

Har dere forresten noen gode bok tips?

Rød måne

Månens skarpe stråler skapte en magisk atmosfære i rommet. Det var helt stille og de var begge ordløse. Hun kunne ikke se ham klart og hun var sikker på at han ikke så henne ordentlig heller der de satt i mørket. Hun smiler svakt til ham og venter seg et sjarmerende smil tilbake, men hun møter et par harde og kalde øyne og ett blikk som satte is i magen hennes. Hvordan kunne det myke og gode bli til noe så hatfult på så kort tid? For bare et øyeblikk siden hadde han overrøst henne med gode ord og omfavnelser. Nå var det noe helt annet i blikket hans enn det kjærlige som var der for bare kort tid siden. Smilet hennes bleknet og forsvant bak et par redselfylte øyne. Måneskinnestrålene falt på ansiktet hans og øynene hans var tomme, det var som glass, som et speil. Hun kunne se sine egne tårer trille. Hun hadde ikke kjent etter å hadde derfor ikke lagt merke til at tårene sildret som en bekk nedover kinnet hennes. Hun tørket bort en tåre med en finger og mens hun så på  tåren forandret den seg til et glassskår. Det gjorde vondt da skåret skar seg gjennom huden og lagde en rift i fingeren. Da bloddråpen falt lydløst og mykt ned på gulvet ble alt stille. Enda stillere enn den ordløsheten som hadde vært tidligere. Det ble en enorm tomhet i rommet. Hun hadde ikke lagt merke til omgivelsene tidligere, fokuset hadde jo vært på ham hele tiden. Men nå så hun alle de tomme bilderammene, hele rommet var tomt. Det var ingenting der, bortsett fra alle tomme bilderammene som hang på veggen. Tomheten ble fylt med frykt. Frykt for de glassaktig øynene og hatet bak dem. Svetten rant kaldt nedover ryggen hennes, hendene var klamme og halsen tørr. Hjerte banket og idé hun skulle reise seg ble alt mørkt.

Han vandret rundt i mørket, det glitrende strålende fra månen traff en spe skikkelse, han ropte navnet hennes, hold henne tett inntil seg, han slo henne til og med, hun kunne ikke forlate ham. Det var ingen tegn til liv, bare de blodrøde, fyldige leppene hennes. Han lot leppene sine berøre dem ømt. Kulden fór gjennom ham og leppene hans var fuktige. Det var som å legge leppene inntil en våt istapp. Han tørket av leppene sine med håndbakken og oppdaget blodet.
Han tok henne i armene og bar henne ut i den kritthvite sneen som glitret i måneskinnet. Hun var så vakker med det lange sorte håret mot den hvite huden og de røde leppene. Hun minnet om Snehvit.  Den smale kroppen virket så hjelpeløs i armene hans. Han tok henne inntil seg og klemte henne i håp om at han skulle kjenne bryste hennes bevege seg og pusten hennes varme mot nakken hans.
Han lot tårene falle. Tårene var som sylskarpe glasskår og i sneen under dem lå det dråper med blod. Dråpene dryppet nedover kinnet hans, han kunne ikke se. Det ble mørkt. 



Tekst: Kjersti S. Øverbø
Foto: ffffound.com

Forfengelighet

Jeg plukker opp en parfymeflakse fra toalettmappen. Den er vakker og den lukter godt. Men hva gjør den egentlig? Jeg ser på de andre tingene som ligger i toalettmappen min. Hvorfor har jeg alt dette? 

parfymen for å skjule lukten av meg selv, maskaraen for å skjule min tretthet, pudderet for å gjemme alle rødheter og kviser. Ja, helst noe som kunne dekke hele meg. 

Hva er alt dette? Hvorfor bruker jeg alt dette? Gjør det meg snillere og smartere? 

Jeg skammet meg litt over meg selv. Hver dag legger jeg skjul på hvem jeg er, eller hvordan jeg ser ut. Sminke og parfyme, det skal liksom gjøre meg bedre. Og jo dyrere parfymen er, jo bedre blir jeg. Hvorfor er det slik at vi mennesker til en hver tid må være bedre? Hvorfor kan vi ikke bare være mennesker? Med kroppslukt, ekte hud og ekte hår. 

Foto: Kjersti S. Øverbø

Salavat

 

Foto: Kjersti S. Øverbø

Modell: Salavat Khatuev

Indre eller ytre kamp?

Foto: Kjersti S. Øverbø

Modell: Salavat Khatuev

Flere bilder kommer!! 

Mørke tårer

Noen ganger er det mørket som skaper tårene. 

Andre ganger er det tårene som skaper mørket! 

Foto: Petter S. Øverbø

Redigert: Kjersti S. Øverbø

Modell: Kjersti S. Øverbø